Før verdens nr. 21-plasseringen, de tre ATP-titlene, Davis Cup-finalen og turen til finalen i Dubai i år, tilbrakte Tallon Griekspoor år på Challenger-kretsen – der han vant åtte titler på én enkelt sesong, en rekord. Han har vært Nederland sitt topptalent siden den gang.

Vi hadde gleden av å spørre ham om optimalisering av restitusjon og prestasjoner.

På ditt nivå trener alle hardt. Hvor kommer den faktiske forskjellen fra?

Alle på topp hundre kan slå ballen. Det er ikke det som skiller noen fra hverandre. Hvis du setter oss alle på en bane, uthvilte, hjemme, er gapet mellom nummer tjue og nummer nitti veldig lite. Gapet åpner seg et helt annet sted.

Det er den sjette uken av en turnering. Du har fløyet tre ganger, sovet i fire senger, tapte et sted i første runde og fløy ut samme kveld. Nå må du spille mot en fyr som har vært hjemme i to uker, og spørsmålet er ikke hvem som trener hardest. Det er hvem som faktisk har kommet frem. Om kroppen min er tilgjengelig når jeg trenger den – det er det jeg har mest kontroll over, og det er det de fleste bruker minst tid på.

Tennis har ingen lavsesong, noe folk undervurderer. Det finnes ingen åtte uker om sommeren hvor du bygger deg opp igjen. Så alt jeg gjør, må tåle å bli gjort på et hotellrom i en by jeg ikke kjenner, i en uke hvor ingenting går bra. Hvis det bare fungerer når jeg er hjemme og alt er rolig, så er det ikke et system, det er en ferie.

Det finnes et endeløst antall trender og protokoller i sport i dag. Hvor dypt inne i den verdenen er du?

Jeg prøver det meste. Jeg er nysgjerrig og tester nesten hva som helst en gang, så svaret mitt er nok dypere enn det burde være. Men det jeg har endt opp med å beholde er veldig enkelt, og det bygger alt på den samme ideen, som er hvordan kroppen faktisk er ment å fungere.

Vi er bygget for å bevege oss i ujevnt terreng, være i dagslys, være varme og kalde noen ganger, sove når det er mørkt, spise ekte mat. Det moderne livet fjerner i bunn og grunn alt dette. Og jobben min fjerner det enda mer enn et vanlig liv gjør – jeg er innendørs, på fly, i aircondition, under kunstig lys klokken elleve om kvelden, på harde, flate underlag i sko med mye støtte. Så mye av det jeg gjør, tilfører egentlig ikke noe. Det erstatter det miljøet har tatt bort.

Det er derfor jeg bruker barfotsko på treningssenteret. Ikke fordi det er en trend, men fordi føttene er kroppens fundament. Det samme gjelder badstue og kulde, det samme gjelder å få sollys den første timen av dagen, det samme gjelder infrarødt. Kosttilskuddene jeg tar er der for å optimalisere den siste prosenten av prestasjon og restitusjon. Og den siste prosenten betyr noe. Ingenting av dette er eksotisk når man ser det på den måten. Det er bare gamle ting, gjort med vilje, fordi de ikke skjer av seg selv lenger.

Hvordan bestemmer du om noe fortjener en plass i rutinen din?

To tester. Den første er om det fortsatt fungerer når alt er dårlig. Alt jeg kan gjøre hjemme i en rolig uke er enkelt. Kan jeg gjøre det i Melbourne / på et hotell uten treningsrom / etter en nattflyvning? Hvis det krever perfekte forhold, teller det ikke, for ukene jeg trenger det mest er de verste.

Den andre er om det krever for mye viljestyrke. Det tok meg lengre tid å lære. Hvis noe krever at jeg må overbevise meg selv hver kveld, kommer jeg til å gjøre det i tre uker og så gi opp. Jeg har en begrenset mengde disiplin, og jeg vil bruke den på banen, ikke på hundrevis av rutiner. Så det som overlever er det som i bunn og grunn er automatisk. Nesten som en knapp jeg trykker på.

Jeg har droppet mye over årene, og ikke fordi det ikke fungerte – noen av tingene fungerte sikkert. De overlevde bare ikke møtet med en ekte sesong. Det er en annen standard enn om noe er effektivt i teorien.

Det meste du gjør er ikke egentlig ment å bli sett. Betyr det noe for deg?

Ærlig talt er det en del av grunnen til at det fungerer. Det er ikke noe publikum for noe av det, så det er ikke noe å prestere. Treningen kan du legge ut. Resten skjer alene på et rom, og det ser helt latterlig ut – jeg kommer ikke til å late som om noe annet. Halvparten av det jeg gjør, kommer folk aldri til å se.

Men jeg har tenkt mer på dette enn du kanskje tror, fordi de fleste tingene du bare kan gjøre alene, er ting du hopper over. Hvis det krever privatliv, så krever det et privat rom, tid, at ingen er i nærheten – og når jeg er på turneringsturné har jeg ikke alltid det. Så de jeg faktisk beholder, er de jeg kan gjøre hvor som helst.

Det er den ærlige grunnen til at jeg bruker HEVO. Det er den eneste delen av kveldsrutinen min jeg kan gjøre med andre mennesker i rommet. Lagmiddag, spillerloungen, flyet, sitter med kjæresten min og ser på noe – jeg tar dem på, og ingen ser to ganger, og jeg får likevel fordelene. Alt annet på kvelden krever at jeg er alene. Det krever det ikke, og derfor er det det eneste jeg aldri hopper over.

Ingen av dette er den interessante delen av det å være tennisspiller. Ingen ser på en kamp og tenker på hva jeg gjorde klokken ni kvelden før. Men forskjellen mellom meg på mitt beste og meg på sytti prosent er heller ikke synlig, og det er det samme.