Jeg har vært interessert i helse så lenge jeg kan huske — ikke på den obsessive måten med biohacking og regneark som folk noen ganger mener når de sier det, men på den måten som får deg til å lese ting du ikke trengte å lese, og endre vaner før noen fortalte deg at du burde gjøre det.

Søvn var alltid en del av det. Ikke som et problem jeg prøvde å fikse, men som noe jeg virkelig syntes var fascinerende. Oppbyggingen av det. Den hormonelle koreografien. Det faktum at kroppen utfører en usedvanlig kompleks reparasjonsprosess hver natt, mens de fleste behandler det som død tid.

Den interessen førte meg til slutt til lys.

Ikke med en gang. Det skjedde gradvis — ved å følge én tråd i forskningen på døgnrytmen inn i en annen, lese om melanopsinreseptorer, og om hvordan øyet inneholder en tredje type fotoreseptor hvis eneste jobb er å oppdage kortbølget lys og rapportere til hjernens hovedklokke.

Om hvordan dette systemet hadde utviklet seg gjennom hundretusener av soloppganger og solnedganger, og hvordan det moderne livet fullstendig hadde forstyrret det uten at noen egentlig hadde lagt merke til det.

Jo mer jeg forsto mekanismen, desto mer begynte jeg å legge merke til mine egne kvelder. Bærbærbare datamaskinen jeg holdt åpen til sent. Taklysene. Telefonen.

Ingen av delene føltes betydningsfull i øyeblikket — det var bare en kveld. Men det jeg i praksis gjorde, hver kveld, var å sende hjernen min et tydelig biologisk signal om at det fortsatt var midt på ettermiddagen.

Jeg kjøpte et par briller som blokkerer blått lys. Ikke av noen særlig overbevisning – mer som et eksperiment, slik man prøver alt når man har blitt genuint nysgjerrig på noe.

Det jeg ikke hadde forventet, var hvor mye jeg likte det enkle ved det.

Det var ingen protokoll. Ingen tidsbruk som skulle optimaliseres, ingen dose som skulle treffes, ingen avhengighet å bekymre seg for. Du tok dem på en time eller to før leggetid og fortsatte med kveldens gjøremål. Det var alt.

Og effekten – at det ble lettere å sovne, og at man våknet med en følelse av at natten faktisk hadde gjort noe – var merkbar nok til at det ble en vane uten at jeg bestemte meg for å gjøre det til en slik.

Selve brillene var imidlertid en annen sak.

Jeg er svensk. Jeg bryr meg om hvordan ting ser ut – ikke på en selvsentrert måte, men på den måten folk som har vokst opp omgitt av godt design utvikler en intuisjon for når noe er laget uforsvarlig. Og nesten alt i denne kategorien var laget uforsvarlig.

Innfatningene var enten kliniske og rent funksjonelle, slik du ville brukt dem i et laboratorium, eller så var det hurtigmotebriller med en farget toning som nesten ikke blokkerte noe som helst av betydning. Det fantes ingen mellomting. Ingenting som passet inn i et vanlig liv uten å skrike etter oppmerksomhet.

Når det gjelder noe du skal bruke hver kveld, hjemme hos deg selv, så betyr det noe.

Jeg brukte lang tid på å lete. Jeg prøvde forskjellige merker og ulike innfatningsstiler. Noen blokkerte de riktige bølgelengdene, men så absurde ut. Noen så akseptable ut, men var optisk mangelfulle – fargetoner som filtrerte bare en brøkdel av det som var nødvendig, og innfatninger som føltes billige på en måte som fikk hele greia til å virke som et gimmicksalgsflesk.

Til slutt sluttet jeg å lete etter den rette løsningen og begynte å tenke på hvordan jeg kunne lage den.

Det er den delen av historien som er vanskeligere å romantisere enn de vanlige opprinnelseshistoriene. Det var ikke én enkelt beslutning. Det var en langsom oppbygging av overbevisning – om at produktet som burde eksistere ikke gjorde det, at vitenskapen var solid nok til å bygge noe seriøst rundt, og at design og funksjon faktisk ikke var i konflikt her, de hadde bare ikke blitt kombinert på riktig måte.

HEVO sprang ut av dette. Ikke fra en søvnkrise, ikke fra et dramatisk personlig lavmål. Fra en genuin interesse for hvordan kroppen fungerer, en vane jeg hadde utviklet og satte pris på, og en frustrasjon – som en person som bryr seg om design – over at tingen jeg brukte hver kveld var det styggeste objektet i rommet.

Brillene vi lager nå, er det jeg ønsket meg den gangen. Det er hele historien.

Med vennlig hilsen
Melvin, grunnlegger av HEVO